Det er mye å ta tak i – hva er det med disse bronsestatuene man finner ved foten av terrasseblokker, rekkehus og leiligheter øst, vest, nord og sør i byen? Vi begynner der. Ved disse boligene altså. Statuene kommer etter hvert.

Fra bolignød til skimekka – Hver generasjon Selvaag har speilet samtiden. Farfar Olav la grunnlaget og skaffet boliger i en tid da «bolignød» var et solid understatement og behovet for nytenkning var prekært. Han utfordret de rådende reguleringene og innarbeidete vaner for «slik bygger vi her». Huset på Ekeberg var et konkret uttrykk for hvordan det kunne bygges for å løse tidens boligmangel, forteller barnebarnet Olav H. Selvaag.

Under den massive tilflyttingen til hovedstaden hadde alt som kunne tjene som bolig gjort det for lengst. Med dette utgangspunktet og revolusjonerende ideer bygget Selvaag hele bydeler og mindre boligfelt. Veitvet var ett av de første store områdene. På syttitallet lanserte Selvaag terrasseblokken og siden har skråninger og skrenter i byen gått fra å være nettopp det, til å bli byggbare tomter. Øst og vest i byen henger det nå hele boligområder i skråninger og steinrøyser som tidligere var verdiløse og ufremkommelige. Tiårene etter krigen etablerte Selvaag seg som et begrep i boligbyggingen og boligmarkedet i Oslo.

Sønnen Ole Gunnar, født omtrent samtidig med huset på Ekeberg tok fatt mens entreprenørvirksomheten var det sentrale og byggeriet var på høyden. Typisk for tiden var han opptatt av å strukturere virksomheten etter konsernmodell, profesjonalisere ledelsen av selskapet og skaffe flere ben å stå på. Kanskje er det en slags historisk ironi over at der farfar bygget boliger for et fattig og relativt utarmet Norge etablerer annen generasjon blant andre selskaper også City Self Storage – velstanden har kommet raskt i landet og tingene trenger plass. Tredje generasjon Olav H. og broren Frederik strukturerer selskapet, overlater byggeriet til andre og ruster seg selv for eiendomsutvikling og prosjekter av mange slag – blant annet de vi skal omtale her.

60.000 boliger har det blitt i tiden frem til i dag.

Det er veldig moro å jobbe med prosjekter som betyr noe for folk, som kan berike byen og folket som bor her!

Skulpturer som beriker Så til statuene. I begynnelsen et kulturelt tilskudd til trivsel i bydelene og prosjektene Selvaag var involvert i. Det er altså slik at de fleste boligområdene Selvaag AS har bygget ut blir tilgodesett med statuer. Skule Waksvik er en av dem som er godt representert i denne praksisen. Hans dyreskulpturer har, sammen med arbeider fra andre norske og utenlandske billedhuggere, bidratt til det som har blitt noe av en signatur for utbyggeren Selvaag. Waksvik selv har litt humoristisk kommentert det slik; «om arkeologer om noen tusen år foretar utgravinger på Oslo-feltet og finner en bronseskulptur, vil de sannsynligvis konkludere med at her lå i tidligere tider en Selvaaglandsby!»

– Per 2015 passerte vi 550 utplasserte skulpturer i våre boligprosjekter. Farfar plasserte den første skulpturen på Holtekilen i Bærum. Deretter ble 23 skulpturer plassert over natten på Veitvet, forteller Olav H Selvaag. Mindre kjent er nok at Selvaag også etablerte en musikkskole på Veitvet. Institusjonen hadde betydelig suksess og dannet etter hvert mønster for det som skulle bli de kommunale Musikkskolene. Institusjoner som vekker internasjonal interesse og misunnelse.

Kunstinteresse i arv I 2010 åpnet Peer Gynt-parken på Løren. 23 skulpturer illustrerer Ibsens nasjonalikon Peer Gynt. I den nye bydelen Tjuvholmen, som er bygget ut av Selvaag AS og Aspelin Ramm Gruppen, åpnet Skulpturparken på Tjuvholmen høsten 2012. Den inneholder skulpturer fra flere av etterkrigstidens internasjonalt anerkjente kunstnere. Skulpturparken er tegnet av den verdenskjente arkitekten Renzo Piano, som også har tegnet Astrup Fearnley museet.

– Det er veldig moro å jobbe med prosjekter som betyr noe for folk, som kan berike byen og folket som bor her! Olav H. Selvaag er entusiastisk. Kunst er blant interessene som må ha samlet de tre generasjonene boligbyggere. -Peer Gynt-prosjektet var fars baby, min bror og jeg samler også – helst ting vi liker selv. Skulpturparken på Tjuvholmen viser ting fra vår egen samling.

Med ønske om å bidra til byens mangfold Olav H. og broren Frederik har også prosjekter som bidrar til byens mangfold, trivsel og opplevelser på andre måter. Dermed er vi er over på SNØ. Linjen fra de beskjedne bronseskulpturene handler om et ønske om å skape innhold i byen, om å gi opplevelser som kan gjøre byen til et bedre sted å leve for dem som bor, i Selvaagleilighetene, rekkehusene og alle de andre. Disse prosjektene er utfordrende. De skal i tillegg til å gi glede også være lønnsomme.

Det hadde seg slik at tilbake i 2010 skulle datteren min på treningsleir i alpint. Til Holland. Holland! Ideen virket jo helt absurd. Reise fra Norge til et land som ikke har bakker i det hele tatt.

– SNØ er et utfordrende prosjekt, forteller Olav H. og oppsummerer forhistorien slik; Det hadde seg slik at tilbake i 2010 skulle datteren min på treningsleir i alpint. Til Holland. Holland! Det viste seg at de skulle til en skihall som kunne by på helårssnø og fine treningsforhold. Ideen virket jo helt absurd. Reise fra Norge til et land som ikke har bakker i det hele tatt. Så oppdaget vi at flere reiste i Europa for å søke snø om høsten. Ikke bare alpingrupper. Også langrenn gjorde dette. Så begynte jeg å tenke om dette var noe vi kunne bidra i? Det hadde seg slik at vi hadde en tomt på Lørenskog, som vi ikke kunne finne nytte for. Selvaag Bolig var i gang med boligbygging i nærheten, men akkurat denne tomten hadde vi ikke funnet noe anvendelse for. Kunne vi bruke den til noe slikt som en skihall?

Etter en tur til hallen i Holland spurte jeg en av våre ansatte om han kunne se litt på økonomien til en evt. skihall i Norge. Kunne det være økonomi i dette? Det er ikke et enkelt spørsmål. Vi har ingen gode modeller, ingen vet hva markedet er villig til å betale for slike opplevelser osv. Det var andre hindre også; tomten vi hadde lå inn i marka – får vi bygge der? Bankene var alt annet enn entusiastiske. Da vi begynte planleggingen følte jeg det som å kjøre nedover en gate med masse røde lys. Men, så skulle de skifte til grønt – ett etter ett.

olav-selvaag-paa-sno-tomta Olav Selvaag (f.v), Linda Hofstad Helleland og Steinar Mejlænder-Larsen på tomta der SNØ bygges. Foto: Simen Øvregaard/Zeppelin

En gledens dag Vi kom frem til en forretningsmodell vi hadde tro på, vi fikk kommunens tillatelse til å bygge inn i marka fordi anlegget skulle ha fritidsformål, vi fikk på plass finansieringen gjennom et samarbeid med Canica og Bauman Invest. Ting begynte å falle på plass. Vi bygger nå ut en hel liten bydel og har fått viktig støtte og interesse fra Lørenskog kommune. Vinterparken er betegnelsen på det nye området. Kommunen oppfatter det som svært positivt at vi bygger et nytt sentrum i Lørenskog og de har sans for hvordan denne nye bydelen får en profil der SNØ står sentralt. Men også hotell, undervisning, boliger, kontorer og butikker, kafeer og andre underholdningstilbud vil utgjøre en helhet. På mange måter flytter vi sentrum i kommunen gjennom denne utbyggingen. SNØ er med andre ord ikke alene – men står sentralt i et stort hele.

Den nederlandske hallen er ingen modell for oss. Prosjektet vårt blir mer mangfoldig og veldig annerledes.

Fortsatt er forretningsmodellen for SNØ en utfordring det jobbes videre med. Man vet fortsatt lite om hvordan markedet møter tilbudet og hvorvidt det er tilstrekkelig betalingsvilje for å kunne gå langrenn inne? Mange små og store valg skal fattes for å skape en forretningsmodell som er bærekraftig; årskort eller medlemskap. – Den nederlandske hallen er ingen modell for oss. Prosjektet vårt blir mer mangfoldig og veldig annerledes. Vi bygger dessuten i en del av verden der det finnes masse skiglade. Her vil folk bruke vårt tilbud som et supplement. Skihallen vil være perfekt til events og andre arrangementer, men det er vanskelig å vite HVA den brukes til og OM den vil brukes, undrer Olav H. Slik usikkerhet er ikke noe forretningsdrivende liker å besvare med spørsmåltegn.

Selvaag er ikke idealister selv med betydelige filantropiske kjennetegn. Alle prosjekter skal være selvgående økonomisk. Det gjelder skihallen SNØ og det gjelder Akvariet som nylig ble lansert og som de har under planlegging i Bærum.

SNØ formes som en isbre som flyter ned fra det høyeste punktet på tomten, den fyller daler og formasjoner i landskapet, slik de naturlige breene gjør.

– SNØ formes som en isbre som flyter ned fra det høyeste punktet på tomten, den fyller daler og formasjoner i landskapet, slik de naturlige breene gjør. Området formes av flere arkitektfirmaer og får forskjellige arkitektoniske uttrykk. Skihallen som en bre, de øvrige bygningene får helt andre uttrykk. Midt inne i området bevarer vi den gamle gårdsbebyggelsen Ødegården, som er et viktig kulturminne i området. I det hele tatt er dette interessant byutvikling, forteller Selvaag, som er særlig opptatt av prosjekter som kan gi gode bymessige rom der folk kan møtes og trives.

Bærekraft og økonomisk teft Ti år vil være gått fra den alpinglade datteren pakket for treningsleir i Holland, til hun og andre kan ta med seg skiene, brettene og lengselen etter snø inn i «breen» på Lørenskog. Da har andre enn Olav H. og broren Frederik utviklet prosjektet og et stort team står klar til å ta imot publikum. Brødrene Selvaag ser etter andre prosjekter å legge energien inn i.

Det sies at det gjerne tar tre generasjoner å ødelegge en formue. Eller den kan bygges sterkere. Farfar Olav bygget og fant nye løsninger på tidens utfordringer. Ole Gunnar bygget det forretningsmessige grunnlaget større og bredere og brødrene Olav H. og Frederik, som tok over i en brottsjø under finanskrisen i 2008, har strukturert familiens forretninger mot eierskap, eiendom og eiendomsutvikling.

Filantropi og økonomisk teft er en kombinasjon som kan bringe samfunn fremover. Farfar Olav Selvaag så et primærbehov han som ingeniør kunne bidra til å dekke, men han må også ha sett behovet for å kunne fø sekundærbehovene som vanligvis ikke gir samme økonomiske uttelling. Slik må de små bronsestatuene og musikkskolen forståes. Slik må etterkommernes skulpturparker forståes. Kombinasjonen av de to egenskapene i ett og samme prosjekt kan bli oppsiktsvekkende. Slik SNØ vil – og slik Akvariet på Fornebu kan. Prosjekter som fødes av filantropi og lever av økonomisk teft. Hva heter slikt igjen? Bærekraft kanskje?